Veien mot undergangen

Etter D-dagen i juni 1944, som var verdenshistoriens mest komplekse militære operasjon, var Tyskland hardt presset fra to kanter og de hadde for lengst mistet initiativet både til sjøs og i luften. Like før jul i 1944 satte imidlertid Hitler i gang en sWest_German_Bundeswehr_1960iste desperat motoffensiv, den såkalte Ardenneroffensiven, der tyskerne forsøkte å splitte de allierte styrkene i Vest-Europa og tvinge frem en fredsslutning. På dette tidspunktet var imidlertid de tyske ressurser, både med hensyn til mannskap, sivil arbeidskraft, økonomiske ressurser, industri, våpen, ammunisjon, tanks, fly, forsyninger og kampmoral, uttømt. Offensiven ble omsider slått tilbake, og inn i 1945 gikk det bare én vei. Samtidig gikk tyskerne på helt enorme tap på østfronten, med grufulle dødstall. Selv i denne hardt pressede situasjonen fortsatte imidlertid nazistene å insistere på å bruke ressurser på å ta livet av flest mulig jøder og mennesker fra andre folkegrupper.

Den sovjetiske hæren, totalt overlegen i antall soldater, ressurser og kampmoral, slo seg brutalt inn i det østlige Tyskland tidlig om våren 1945. I april samlet mer enn 2 millioner sovjetiske tropper seg om angrepet på den tyske hovedstaden Berlin, og krigen var i praksis over. Hitler innså dette, og før måneden var omme begikk han selvmord med sin kone i bunkeren.

Følgen av den andre verdenskrig var det totale nederlag for både Tyskland og Japan, og samtidig begynnelsen på slutten til kolonirikene til Storbritannia og Frankrike. USA og etter hvert også Sovjetunionen fremsto som helt overlegne de andre stormaktene, og ble kjent som supermakter. Kort tid etter krigen raknet dog det midlertidige samarbeidet mellom de to maktene, og Europa ble delt i en vestlig del under amerikansk, kapitalistisk, og demokratisk hegemoni mens Øst-Europa, bak et nytt “jernteppe”, ble underlagt sovjetisk kommunisme og diktatur. Selv Polen, som hadde foranlediget krigen, kunne ikke reddes fra et nytt diktaturs åk.